Hanjin Sooho har 6 dager igjen til Suez

Som ikke abonnement på skipsposisjoner fra satelitt, må jeg bare ta det ut fra ankomsttid Suez og det siste fra Marine Traffic som var nord for Aceh provinsen i Indonesia.

Det er ikke liten trafikk mellom Sri Lanka og Socotra (nordside) men man trekker ikke tåkeluren for å hilse på "fremmede" på havet.

Slik sett var det letter å være telegrafist. Vi satt en ensom formiddag og lyttet etter hva som skjedde på et dørgstille hav, etter å ha lest trafikklistene hjemme på LNG Rogaland, eller på tankbåten faktisk WCC eller Chatham Massachusetts, som skulle ha posisjonsmelding hver 3 dag. Det var ytterst sjelden at "rederiet Naess"  eller "Nameship" i New York ville oss noe som helst. De stolte på Oslo som hadde managementet.

Vi  lyttet etter LMNO dvs. norske skip, og sendt av og til ut forespørsler om det var noen "der ute". Noen gnister var mer pratesjuk enn andre. Men vi var faktisk avhengig av hverandre. Radiostasjonen kunne ha strømbrud eller annen feil, slik at vi måtte ut på nødfrekvensen for å få en kompistelegrafist til å sende melding til Norge.  Eller vikigst av alt ankomst telegram til den havnen vi skulle til kanskje etter 14 dager eller mer til sjøss.


Det skjedde ikke akkurat på denne båten, men det var "vanlig" med hjelp. Bl.a. fra båter som ikke kom "gjennom" noe som kunne skyldes dårlig mottaker, dårlig sender, eller kanskje dårlig telegrafist. Min RCA sender var 56 var bare på 300 watt, men nådde Chatham både fra Kinasjøen og Indiske hav. Det var ekstremt gode til å snappe opp svake siganaler borte i Amerika. Jeg så for meg noen gubber i 50-årene som hadde en spesiell legning for svake signaler. De brukte halvautomatiske morsenøkler. Det kunne man høre på
prikkene i alfabetet  Den ser litt komplisert ut, men var enkel å venne seg til,

Selv foretrakk jeg de 5 siste  årene som gnist, en vanlig morsenøkkel. En fra norske EB var super. Enkelte telegrafister hadde med seg sin egen nøkkel. Aldri godt å vite om forgjengeren var en fingerkløne og hadde ødelagt innstillingen.

Dessuten var jeg muligens "glad i" min egen "håndskrift"

Jeg hadde to kolleger som gikk på skipsradioskolen med meg, og som jeg av og til møtte her og der på kloden ute på telegrafinettet. De likte tydelig sin egen ukjappe stil. Der de med morsenøkkelen på en måte sa personlig fra om hvem de var