Translate

søndag 28. desember 2014

I julehelgen kom snøen her nord

Like før hjul skiftet vi steinskuffen på hjullasteren ut med snøbladet som jeg hadde betalt 800 dollars for dvs på tidens kurs 4800 kroner + mva.

Bladet er ca 70 cm høyt og ble avkuttet 30 cm for å få det på plass i containeren.

Det smatt hurtig på plass uten noe hurtigkoblingstull. Min beste mann hadde rett. På en hjullaster skifter du så sjelden skuffe at det er unødvendig med hurtigkopling. Dessuten taper den litt moment ved tunge løft. Det er greit å lytte til de erfarne.

Vi hadde fått snø. Ca 15 cm som nå var nedkjørt av biler. Det var tid for brøyting.

Det har vært litt småproblemer med å få start på KinaCumminsen i kaldt vært. Det må være mer enn nok lading på batteriene. Kineserne leverer batterier med lavere syrevekt enn våre sa en. En annen sa at et norsk produsert batteri har en ekstra plate for å holde høyere ytelse. Det er to 12 volts koblet som 24.

I alle fall den startet greit i minus 6 etter å ha stått endel uker, etter litt ekstra justering av den delektriske startkretsen. En fjær som ikke slår inn på rett måte.

Et sånt snøblad har et såkalt "vike-skjær" underst dvs, noen fjærer som ved møte av stein og smårusk velger å vike unna slik at skjæret ikke blir skadet. Det er svære krefter i en 6 tonner som durer ned en bakke.




Etter oppsjekk av funksjonene kom vi frem til at ZL manglet en vesentlig funksjon for snøbrøyting. Det skal finnes en funksjon der armene "flyter" på "meiene" bak skjæret. En slik var ikke innmontert på ZL20 og må altså ettermonteres eller innkjøpes.  Det som skal skje er at når armen legges ned så skal en gjennomstrøningsventil sørge for at armen "flyter" og ikke står presset mot underlaget.

Det er ikke akkurat reklamasjonsgrunn. Jeg trengerbare  en elektrisk styrt hydraulikkventil som monteres like ved hydraulikkpumpen.

Det får utstå til våre
I mellomtiden bruker jeg graverens blad til snøbrøyting. Det er lettere og går dypere enn håndbrøytingen som jeg gjennom årene har gjort til en slags kunstart.

Men jeg har fått tak i 4 kjettinger til å montere på. Jeg har en bratt bakke, og i NordNorge har det etterhvert blitt slik klimatisk sett, at INGEN vintermåneder er sikre perioder med bare snø og frost. Vi har mildvær med regn og farer hele vinteren.

Totalt sett er jeg fornøyd med utstyret. Hvis hjullasteren holder i 1000 timer er det OK for meg, og hvis graveren holder i 2000 timer så er det også OK. Men trolig vil begge vare uten maskinproblemer i 4000 timer. Deretter har jeg lite bruk for det hele. I så fall har Kinamaskinene gjort mer enn jobben sin.




Produsentene har fått litt reklame i kvalitetsNorge. Og CAT og de derre har fått litt mindre å gjøre.

Jeg kan nå registrere at blogg leserne kommer fra alle land unntatt det Afrikanske og det SydAmerikanske kontinent.

Polske lesere har det blitt flere og flere av



arn-haga@online.no



4791719553 er telefon

arne6933 Er min Skype

torsdag 11. desember 2014

Så besøkte vi produsentene

Forrige uke kom vi to mannfolk hjem fra reise i Kina. Bl.a. besøkte vi hjullaster produsent og gravemaskinens opprinnelse.

Jeg skal senere skrive om Jieli wheel loader, en nokså liten "on the street" fabrikasjonsenhet, dvs. Monteringsstasjon av maskindeler frem til ferdig maskin. Det finnes mange slike i Kina som setter sammen mye av innkjøpte deler, men som fungerer som ferdig maskin.

Carter var liksom i en annen Divisjon der enhver individuell som profesjonell kjøper vil bli møtt med kvalitet i omtrent alle ledd.

Carter var  altsån en seriøs og svær fabrikk der endel arbeidere bodde i annen etasje ved kjøkkenet. Det finnes svært mange langpendlende arbeidstakereci Kina og Carter gav god forpleining til sine.

Carterfabrikken var nå 12 år gammel og svært godt innkjørt. Det var selvsagt støyende i en maskinfabrikk, men sikringsrutinene for å unngå arbeidsuhell og tap så ut for å være som på en norsk arbeidsplass. Alle gikk i Carter uniform. Selv hoveddirektøren en kar midt i 40'års alderen, hadde firma jobbedress på. Den eneste måten vi kunne observere at han var " høyere" enn de andre, var måten å motta visittkortene eller businesscardene våre. Han tok imot de lett mørkerøde kortene våre med begge hender og gjorde en gest med bukket hode for overlevelsen.

Vi var opptatt av å kunne få levert en 8,5 tonner med lang arm og feste for en roterende grabb for skrapjern. Det kunne selvsagt la seg tilpasse, mot litt ekstra vederlag.

Mellom fabrikk bygningene stod det oppstilt Ca 15 klargjorte maskiner på fra 8,5 tonn opp til 30 tonn. Jeg tenkte at de må ha god markedskontroll for ikke bare å produsere for lager.

For større maskiner enn min Ct. 65 fortalte de at understell og tyngre jernutstyr ble kjøpt fra en stor produsent i nabo regionen Henan der vi skulle dra til neste dag. Det var altså samme understell og bl.s. Belter som fra nesten alle kinesiske produsenter. De fortalte om Cat-fabrikken et Joints venture med kineserne som lå i et "nabo område" og avhengigheten av STOR tilvirkere av tunge konstruksjoner.

Vi fikk se hvordan de med laserskjærere produserte egne deler til å sveises sammen. Kompisen min var opptatt av samme "merke" laserkutter som de Carter hadde, altså en bekreftelse på at denne amerikansk patenterte, men kinesisk produserte skjæremaskinen var den foretrukne. Så det var egentlig bare til å få våre venner på Carter til å få varen levert til kinesisk "pris".

Det var altså nyttig å komme nær innpå det indre kinesiske marked som dessuten er svært konkurransedyktig blant deres egne.

Carters folk snakket fra godt til bra engelsk så der var få kommunikasjonsproblemer selv hervi denne neste bortgjemte bygdebyen i kinesisk målestokk. Linshu er en liten by med Ca 45000 innbyggere mens Linyi som stor by like ved har 2,3.millioner i byens sentrum.

I forhold til byene vi etterhvert kom innom, var det hele en småbykultur der boligblokkene stort sett hadde mindre enn 20 etasjer.

Har ikke tid til å skrive mer nå

Begge maskinene trengte litt omstart i dag ved minus 3. Men de fungerer som forespeilet