Å seile på "tropene" utfordrer mange slags maskiner

Det året (14 mnd) vi gikk fast frem og tilbake i Indiske Hav og i Kinasjøen, oppstod av og til problemet:

Vanskelig med sjøvannsinntaket dersom "silen" hadde tettet seg til. På denne tiden var det problemfylt å ordne fortetning i sjøvannsinntaket under fart. Når sjøtemperaturen går ned mot 32 c, noe som hendte i Indiske hav, ble det litt problemer for maskinistene. De så på hver grads temperatur fall som lykke. De kunne kjøre på med vanlig belastning.

En annen opplevelse som alle tankbåter som gikk på "Gulfen" (kalt Persiske) var den brå tilvenningen til stigende temperaturer. På sommeren kunne det være varmt nok ved Port Said og Suez, men nedover Rødehavet steg temperaturen vanligvis med 5 grader (natt temperatur) iløpet av turen ned til Aden eller nå Yemen.

På tankbåten hadde vi ingen air codition, Det var ikke vanlig før nybygg kom med slikt omkring 1965. Vi fant på begrunnelser for å tåle varmen i misunnelse mot de som levde i kjølig luksus.

Det gikk egentlig greit å gå fra Suez og sørover. Det ble "bare" ca 1 grad varmere pr. natt, men etter 4-5 dager hadde det økt fra 31 til 36. Det var lettere med bris og avkjøling ute i det Indiske Hav enn i Rødehavet. Dritthav uten luftkjøling.

Kroppen tilpasset seg godt fra 28 (natt) oppe i Middelhavet til 33 og 34. Men når luften stod stille pga svak medvind, kom ikke noen trekk inn i ventilene. Til langt ut på kvelden reflekterte et slags asfaltbelegg på dekkene dagens varme, og denne varmen ble blandet med eventuelle luftdrag. Det var altså ikke greit å oppleve netter der kroppsvarmen kjempet MOT den pågående luftvarmen. Grensen for tilpasning gikk omkring 35 grader. Ble natten varmere sviktet soveautomatikken inne i kroppen.

Det var ofte vi lurte på hvordan folk som bodde hele livet "på varmen" klarte å tilpasse seg. Det er feil å si at arabere og andre i varme land sprang i 60 meter tempo, men det gikk nå omkring med kjortler med hette,  som virket svært varme i sin brungråe fremtoning,

Inne i "gulfen" kunne nattetemperaturen komme opp i 43 grader celsius. Da forsøkte alle å sove på livbåt dekkene hvor det var litt trekk, Første natten hadde fått papirene på arbeidsdisken min til å bli slapp og oppbløtt. Natten etter var det fortsatt 43, men luften var tørrere og ikke så ubehagelig. Neste morgen var det full tørke på arbeidsbenken. Husker ikke relativt fuktighet i luften men det må ha vært betydelig forskjeller.

På denne turen måtte en spanjol fra Sta.Cruz de Tenerife hente opp "pumpen" en 60 år gammel Arendalitt som bar var på "sommer jobb". Han hadde gått ned leideren til pumperommet for å greie ut ved ventilene. Der var det varmt bl.a. pga "heatingen" som måtte til når råolje skulle pumpes ombord. Den unge spanjolen Juan som fikk "pumpen" på dekk, tømte hab vann fra arbeidsskoene sine. Vann han selv hadde produsert som svette.

Maskineriene har altså sine begrensninger. Juan var dagens helt og pumpemannen ble sendt på Kjølerom på oljeterminalen,